Untitled Document banner

PAKISTAN ELLER...?
BANNER

Nå er det Pakistan next! Så etter en kjøretur med kompisen som vi betalte med vodka, en busstur, liten strekke med tog, for så å kjøre noen stopp med metroen. Var vi endelig på flyplassen.

Siden flyet vårt skulle gå klokken 07.10 kom vi til flyplassen kvelden før. Vi syns det var litt rart at vi fikk beskjed om at det bare var å sjekke inn, varsellampe nummer 1. Vi så på dette som en bonus for å bli kvitt backpacken. Så kom varsellampe nummer 2, flyet vårt står ikke oppført under departure. Jaja, sikkert bare en liten glipp, vi stikker bort for å sjekke inn, varsellampe nummer 3, de finner oss i systemet, men kan ikke se at vi har noen billett. Vi tusler bort til TAP (flyselskapet som har solgt oss billettene) varsellampe nummer 4, eller det vil si, her raser hele driten! Vi har ingen billetter og flyet er fult, de sier at billettene er blitt kansellert av en eller annen grunn. Riktignok har Dreyer fått noen mailer, men det stod ingenting om at de var kansellert ...tror vi.

Ok, så nå må vi ha nye billetter... ja stemmer det, glemte å si at visumet vårt til Pakistan gikk ut neste dag, noe som betydde at vi måtte komme oss inn i Pakistan neste dag... Og nå var klokken over ti på kvelden. Du kan vel si det sånn at det var et meget spesielt tryne på dama i sjappa som solgte billetter da det trappet opp to kompiser med ryggsekk og ville ha billetter til Pakistan, etterfulgt av setningen «yehh... and we have to leave tomorrow early, at the latest» Det skulle også vise seg at du ikke slipper inn i Pakistan uten retur billett, det vil si at vi var nødt å kjøpe to billetter... dette så ut som om det kunne bli dyrt! Over 16 tusen kroner, ikke akkurat det vi hadde sett for oss! Helt til vi fant en skikkelig røver som jobbet i ett annet reisebyrå. Han booket en tur-retur billett til oss, printet ut billettene for så og kansellere hjemreisen så vi bare trengte å betale for en vei. Vi var da i besittelse av en «hjemreisebillett» i våre navn, som var akkurat det de krevde for at vi skulle slippe inn. Så bare minutter til stengetid hadde vi klart å karre til oss billetter på morgenflyet dagen etter. Vi har bare en ting å si, å rekke noe akkurat, er akkurat nok.

Da vi skulle sjekke inn og damen i skranken skulle begynne å dobbeltsjekke returbillettene våre ble vi litt skeptisk kan du vel trygt si! Vi satt vår tillit til at cowboyen som fikset «billettene» til oss visste hva han drev med, og det gjorde han tydeligvis. Vi sjekket inn og kom oss etter noen timer trygt fram til Frankfurt. Der måtte vi ut på en spasertur av dimensjoner, siden kapteinen vår valgte å parkere på den ytterste plassen på Terminal 1, og vi skulle på helt motsatt side på terminal 2! Så etter å ha gått i flere timer, i alle fall slik vi følte det kom vi fram til innsjekkingen. Vi kan trygt si at det var mer poppis med turban og burka enn de andre køene. Kompisen i skranken stusset litt på visumet vårt og lurte på om det fortsatt var gyldig. Etter en liten samtale klarte vi å overbevise både oss selv og han om at det fortsatt var gyldig, så da krysset vi fingrene for at de i Pakistan også skulle vær med på den teorien. Flyet gikk videre til Bahrain!? Vi lærte da at dette var et lite og pengesterkt kongerike ned i Dubai traktene.

Vi skulle gjennom siste sikkerhetskontroll i Bahrain, og Dreyer ble høflig vinket til side ide metalldetektoren begynte å spille musikk i det kan gikk gjennom. Det var da en kompis med metalldetektor og plasthansker som skulle sjekke litt ekstra. Etter å ha tømt alle lommene og vist de alt han hadde, ville metalldetektoren fortsatt ikke slutte å lage lyd på Dreyers høyre lår. Kompisen begynte å spør om det var sydd inn metall i shortsen, men Dreyer nektet selvfølgelig. Vi så blikket til kompisen, og han tenkte at han endelig hadde klart å ta en som skulle smugle noe ombord! Det var like før han tilkalte hele sikkerhetsstaben for å få Dreyer inn på et eget rom, da Dreyer plutselig kommer på at han hadde lagt en «gullmynt» i ekstralommen i shortsen. Han hadde så mange lommer og hadde akkurat fått en «gullmynt» av en høflig ansatt på tax-free butikken. Det var en skuffet kar som måtte sende Dreyer gjennom, og han venter nok fortsatt på å ta sin første smugler.

Neste vakt var heller ikke så glad i Mr Dreyer, og ville ikke gi slipp på ukulelen som var sendt gjennom scannern. Her måtte den selvfølgelig inn på narkotest, så Dreyer tuslet inn på rommet for å få den testet. Dette var det siste Clausen så av Dreyer, og måtte fortsette til Pakistan alene. Dreyer er nå på all-inclusive, gratis kost og losji i Bahrain! eller... han kom ut igjen med ukulelen og flyet gikk med begge til Pakistan, som de to eneste hvite!

Vi kom fram til passkontrollen, og etter ei god historie og ei fin løgn om hvor vi skulle bo fikk vi stemplet passet og hentet bagasjen. Vi var i Pakistan!


 
HTML Comment Box is loading comments...
 
<