Untitled Document banner

The VISA Story

banner

Alle som har søkt, eller skal søke visum til litt lugubre land vet at dette ofte er en tidskrevende og kjedelig prosess. Ambassadene bøyer og tøyer absolutt ingen regler og om du mangler et kryss, strek, signatur eller noe som helst, får du papirene i retur og må begynne helt på nytt. Denne historien er ikke noe unntak og her skal jeg, Christoffer Dreyer guide deg på min måte gjennom hele prosessen fra start til slutt. Jeg vil anbefale deg å gå på toalettet, ta deg et glass med noe godt å drikke, og sette deg godt tilrette i godstolen.

Det hele startet i Januar i år, 2012. Da satt jeg hjemme og hadde en meget dyp samtale med han onkel google der vi delte (i hovedsak han som delte, og jeg som tok) informasjon om visum i forskjellig land. Jeg søkte da generelt opp regler til landene vi skulle(skulle kanskje) til. Her snakker vi da landene, Iran, Pakistan, India, Kasakhstan, Uzbekistan, Kyrgystan, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Russland, Nepal, Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru, Chile, Taiwan, Canada, Madagaskar, Mosambik, Zambia og Botswana. Jeg er jo også fullstendig klar over at dette ikke er kun land som vi planla og reise til, og det kan by på en del problemer og få med seg en bil på denne ruten. «Problemet» er bare at jeg blir veldig fort revet med, og sjekker da andre land som jeg vil til eller har en plan om å reise til. Så etter å ha sjekket visumreglene for alle disse landene satt jeg igjen med for mye, myyye informasjon! Jeg hadde funnet ut at som norsk statsborger kunne jeg reise til landet XXX; Uten å søke visum - Kjøpe visum på grensen, $30 - Søke i Oslo og få 30 dagers visum som varte i 3mnd - søke i Oslo og få 6mnd visum som varte i 6mnd - søke i Stockholm og få 60 dager. Dere skjønner leiet her, alle landene hadde forskjellige regler og jeg satt igjen og kunne bekrefte at man ikke trengte å søke noe visum for å reise til sør-Amerika. Jeg ser at dere ikke helt skjønner hva jeg skal med den infoen, men en eller annen gang kommer den til å vær nyttig! Jeg hadde jo også sjekket opp alle landene vi skulle til, pluss minus, men siden jeg hadde sjekket opp så mange land etterpå glemte jeg helt hvilke info som hørte til hvilke land. Eneste jeg husket var at vi fikk visum til alle land, så da var det vel ikke noe problem. Når jeg tenker meg om så skjedde dette faktisk i starten på Februar, og ikke Januar som jeg først forespeilet dere! .... eller, faktisk litt senere, som i slutten.. så ja, slutten på Februar, 2012!

Siden både jeg og mister Clausen her hadde meget bra jobber som gav oss litt mer fleksibiliteter enn alle andre. Skjønner liksom ikke hvorfor ikke andre jobber mer i sjefstillinger hvor man kan jobb når man vil, og justere arbeidstiden så man får tid til viktige avgjørelser og viktige diskusjoner midt på dag når man er mest effektiv!? I alle fall satt vi og tok en kaffe en dag (eller to-tre dager) og Clausen var litt over middels bekymret over min googling av visum og om vi virkelig fikk visum. Jeg måtte jo bare roe han helt ned å si at alt var i boks, og at det var som et barneskirenn og få visum. Så igjen, en måned senere enn forrige konsultasjon med han onkel google bar det ut på skøyteisen igjen! Denne gangen mye mer seriøst og spektakulært enn forrige gang! Her snakker vi kunstløp med piruetter, hopp og landinger! Eller å sende email til ambassadene som de kaller det på kontorspråket. Her fant jeg fram Advanced-english-for-very-important-people-you-want-to-impress mappen langt bak i hjernebarken med engelske ord og uttrykk jeg føler må uttales på britisk for å få inntrykk av hvor seriøs man er! May I - Could - Whom - Pardon me - nor - Consult - er bare noen, eller, faktisk de fleste pene ordene jeg bytter ut. Så jeg fyller opp emailen med linje på linje, opp og ned med spørsmål om søking, svar, tid og pris på alt. Sjekket emailen opp og ned igjen for skrivefeil, og avslutter selvfølgelig med - Thanks in advance, Best Regards, Christoffer! Sender emailen av gårde med 5-6 spørsmål til hvert land og setter meg fornøyd tilbake i stolen. Denne prosessen har jo selvfølgelig tatt 4 timer lengre enn planlagt siden det ettallet foran facebook - (1) FaceBook - er veldig vanskelig å ha stående på fana. Jeg skal ikke kun legge skylden på facebook-chaten eller noen personer her, for YouTube har også et meget stort ansvar å ta her. Har man først rotet seg inn på noe kult kommer man seg aldri, jeg sir aldri(!) ut før det er for sent! Noen som har sett siste filmen til han Remi!? Den er jo hysterisk bra! men nok om det nå, og tilbake til historien.
Jeg satt der og hadde sett 3 timer med feeeeete filmer på YouTube, og hatt noen sikkert helt OK samtaler gående på Facebook den siste timen, og i tillegg klart å sende mail til India, Pakistan og Iran! (Hurra for meg!) Da var jobben gjort, og jeg var klar for ferie!
I løpet av den neste uken fikk jeg svar fra alle, dog jeg måtte sende den to ganger til Iran for de ville ikke svare på første. Personlig tror jeg engelsken var for komplisert for ambassadefolka. Det som var en gjenganger på alle svarene og noe jeg tror er et komplott mot alle oss som skal søke visum, var at de svarte kun på ett (1) spørsmål. Selv om jeg hadde spurt om 5-6 til, avskilt spørsmålene med -enter- og endt alle med spørsmålstegn(?) Rett og slett gjort alt jeg kunne for å framheve at jeg lurte på mer enn den ene tingen de valgte å svare på, men til ingen nytte!? De hadde alle svart på forskjellige ting, og kun et av spørsmålene mine!?
Jeg måtte da sette meg ned enda en gang, og siden de tilsynelatende var for inkompetent til å svare på mer enn ett spørsmål måtte jeg bare følge deres spilleregler. Jeg sendte da et og et spørsmål til alle ambassadene, og hadde da gående samtale med de i noen uker. Jeg fikk til slutt svar på det meste jeg ville ha svar på, selv om jeg ikke fikk så utfyllende svar jeg ønsket. Som da jeg spurte fint den indiske ambassaden om hvor lenge jeg får visum for, og de gir meg et meget generelt svar, «14 dager til 6mnd. Vi kan ikke gi deg noe svar før du søker» - dette svaret var selvsagt på engelsk, men jeg er såpass snill at jeg oversatte det for dere som sliter litt mer enn normalen med engelsk skriftlig. Skulle gjerne tatt meg tid til å få det over på nynorsk også for dere som absolutt skal gå på den grusveien, men dere får rett og slett bruke google translate (google translate kan dere finne ved å skrive «google translate» (eller bare translate) i søkefeltet på alle søkemotorer på nettet (tror jeg, virker i alle fall på google) og det er en slags tjeneste som virker på samme måte som å skrive av leksene til han smarte kompisen foran deg i klassen (eller på jobben om du har lekser der, om ikke blir det som skolen du gikk på når du var liten). Du får ca den teksten du ønsker uten å legge ned noe krefter eller energi, men nok om det og tilbake til poenget)
Jeg måtte da selvfølgelig spør fint igjen å legge fram at vi skulle kjøre fra Norge og ned til India, og det var litt kjipt og bare få være der i to uker. De kunne fortsatt ikke gi meg noe mer, men de la på at visumet var gyldig fra den datoen de stemplet det, og da xx dager fram i tid. Noe som betyr at om vi søkte visum og fikk godkjent visum for, la oss si det kjipeste, 14 dager den 1.mai. Da måtte vi komme oss inn og ut av India innen 14.Mai som er 14 dager etter de hadde godkjent søknaden. Så her fant jeg fort ut at vi måtte vente til siste minutt for å søke visum, for da å få lengst mulig tid på turen og i India. Dette gjaldt også Pakistan, så da var det bare å puste lettet ut og se på jobben sjekke-ut-visum-regler som fullført for nå.

Vi kan nå spole for forbi helgefyller, arbeidsdager, dagdrømming, avskjedsfester (her føler jeg at jeg kan bruke anledningen til å takke alle som møtte opp for en helt fenomenal fest uten sidestykke! Kvelden blir husket i alle fall til neste fest som blir arrangert av samme gjeng! Vil også takke dere som ikke kunne komme av varierte årsaker og si at det var bra i den forstand at det var for fult! Eller, dere hadde nok fått plass i gangen og på utsiden, så dere MÅ komme på neste fest! Den tid, den sorg! så ja, da var den passert og vi fortsette ut mai..) Slutten av Mai, vi takker for oss og vinker farvel til de håpefulle groupiene som var møtt opp på take-off’n.
Vi var i god driv på vei mot den Iranske ambassaden(siden det er første landet med visum og vi trenger da kortest tid til å komme dit. Logisk tenking og strategi fra vår side her) God driv var vel også å ta litt hardt i, men vi holdt gode 70km/t ned mot Oslobygda. Noe vi har funnet ut han Sixty ikke likte, så nå cruiser vi kun 60! Første problemet og feilen var vel å havne på fylla i Oslo på en torsdag, ikke at det er så gale i seg selv, men plassen og klientellet vi kom på. Ikke noe vi er stolt av, så vi avslutter bare her mens leken fortsatt er god.
Dagen etter og i det lilleviseren skal til å begynne å tikke nedover våkner vi og finner ut at den Iranske ambassaden er stengt. Hvem stenger kl.11.00!?! I det vi også fant ut at vi kun kunne søke visum på Mandag, og en eller annen dag til i uken, mulig Onsdag. Dette er jo selvfølgelig informasjon vi kunne skaffet oss tidligere i spillet, men vi har jo et liv også ved siden av dette! Sitter jo ikke bare å googler ambassader, det var vi (jeg) ferdig med i mars!

Vi hadde da en hel helg til rådighet før vi skulle på begi oss ut på den offisielle starten på søkingen! Helgen gidder jeg ikke skrive noe om nå, selv om det er ei bra sidekick historie, men kan heller guide dere til starten på turen siden det er nevnt der!
Mandag morgen, eller.. jeg skal ikke skryte på oss for høye prestasjoner nå helt i starten på visumhistoren. Dette er jo selvfølgelig bare starten om du lurte, vi er jo bare kommet til Oslo, og så må dere tenke på at det var i Tyrkia vi fant ut vi måtte «snu». Så om du begynner å bli småsulten kan du eventuelt kjøpe deg en Polly Småsulten, eller lage deg et smørbrød. Ikke at jeg har fått noe penger fra Polly for å skrive om deres fantastiske lille pose som er perfekt for dere som er småsulten. Det som er litt artig nå er at dere kommer til å tenke på at jeg anbefalte dere å kjøpe den når dere ser den i butikken senere, men nå sporer vi litt av igjen og jeg anbefalte dere ikke å kjøpe den for å ha det på det rene! Historien begynner faktisk å nærme seg slutten og jeg ser lyset i tunnelen, og det var vel det dere ønsket å høre nå!
Anyway! Vi kom oss opp på ambassaden før de i følge nettsiden skulle stenge. Da vi ble møtt av en dataskrevet notis med masse kruseduller på. Det var også vanlige bokstaver under midten av arket som kunne fortelle oss at de hadde tatt en dag fri, mulig en salgs nasjonaldag av noe slag uten at vi kan bekrefte eller avkrefte de ryktene. Vi så ikke noe annen mulighet enn å springe over til den Indiske ambassaden. Her kan jeg kanskje se for meg at dere tror vi springer gjennom Oslos gater med pass, dokumenter og passbilder (når det gjelder passbildene så tok vi faktisk de litt tidligere på dagen på Oslo City, i en pitteliten fotoboks for én person. Vi ble meget fornøyd med resultatet og hadde 4stk svart/hvitt bilder i beste kvalitet av de helt normale, men meget sexy skuldrer-og-opp-med-lukket-munn-og-ikke-noe-hodeplagg-bildene av oss selv!) Det jeg ville fram til var at vi ikke sprang som jeg gav uttrykk for tidligere her, men tuslet de 5 kvartalene opp til den Indiske ambassaden.
Der ble vi møtt av en kjempehyggelig dame som gav oss svarene på alt vi spurte om! Selv om dette var den hyggeligste av alle ambassadefolkene vi har møtt (også den første når jeg tenker meg om, i alle fall i denne historien! Har flere visumhistorier på lager som kan kjøpes i trykt format på Ontheroad’s NetShop) , mistet hun noen av poengene hun hadde tjent da hun sa at vi måtte fylle ut et skjema på nettet og ikke skriftlig slik vi hadde gjort. Hun ville også ha 100kr per pers for at vi skulle gjør det på hennes datamaskin. Så vi tuslet snurt derifra med en god del svar på det vi lurte på, og ting vi igrunn ikke brydde oss om. Siden de stengte om en liten time så vi på dette prosjektet som umulig og klalte det en dag!

Dagen etter satt vi klar tidlig på morgenen med kølapp 83 i hendene, ikke på grunn av at vi var sent ute og at de hadde rukket å ekspedert 82 personer før oss den dagen! Her går det til hundre før det begynner på null og vi kunne skryte av kølappnr 68 fra dagen før.Vi fikk ikke lurt oss fram i køen med den lappen, selv om det er et klassisk triks som kan gi deg mye gratis som kebab, pizza, severdighet og andre snasne ting. Det får vi heller ta ved en annen anledning, og jeg kan lærer dere triksene! Vi kom i alle fall inn til denne damen og hadde alt klart! Det som overrasket oss mest var at de tre personlighetene foran oss i køen hadde også alt de trengte, mulig de hadde forberedt seg litt bedre enn oss. Personlig tror jeg de har vært der opp til 4 ganger før, og kanskje fler! Vi fikk i alle fall skryt av at alt stemte, og at vi hadde tatt med oss alt vi trengte (pass og bilder). Det var vel ikke rettet som skryt, men det var slik vi oppfattet det og det er slik det blir beskrvet i framtiden fra nå av. Det eneste problemet nå var passbildene våre!? Her hadde vi fått til alt annet!(skjema og pass) Hun likte ikke våre svart/hvitt bilder, selv om vi er fast bestemt på at alle, inkludert oss selv, ser bedre ut i svart/hvitt! Det er jo en klassikker og et triks som er brukte i flere hundre år. Det var jo kun svart/hvitt før, og det sier jo litt! Alle problem er til for å løses, også passbilde-problemet vi stod midt opp i nå. Så vi betalte litt ekstra og fikk tatt et bilde der inne. Så da var det kun et hinder igjen. Vi måtte sette oss ned å skrive en personlig søknad?! Dette er noe vi aldri hadde blitt forespeilet, men vi hadde lite valg der vi satt. Her måtte vi skrive reiseruten dag for dag. Hva vi skulle se, og hvor vi skulle kjøre. Så etter litt skriving og googling hadde vi en «kjørerute». Mellom oss her inne, så var det nok en kjørerute som aldri hadde blitt noe av. «New Dehli til Taj Mahal og så til Nepal» Selv med våre spake kunnskaper og info om India, fikk vi godkjent søknaden fra damen og hun skulle sende den videre til de som bestemte. Så vi takket for oss og forlot ambassaden.

Noen dager senere fikk vi hentet passene på den Indiske ambassaden, og så bar ferden rett til den Pakistanske. Forresten, vi fikk godkjent søknaden vår og hadde da visum til India!! Vi hadde fra den dagen 6mnd på oss før vi måtte forlate India, og noe vi ser på som dårlig tid!
Da vi kom over på den Pakistanske ambassaden var de selvfølgelig stengt!? Ikke noe å surmule over, selv om det var fredag og vi ble nødt til å vente til mandag.
Mandagen kom fortere enn vi hadde trodd, og vi stod klar med press i buksene og nystrøkne skjorter. Pass, passbilder (med farger denne gangen, vi er jo erfarne på dette feltet nå) og utfylt skjema! Dette var det beste oppmøte (både med at begge oss var til stede og alt papiret vi kunne legge på disken) vi har hatt noen gang og vi så på det som plankekjøring! Vi fikk beskjed om at vi måtte ha en spesifikk kjørerute med veier, hotel, severdigheter, byer osv osv. Vi måtte ha arbeidsattester (om noen får noen telefoner fra den Pakistanske ambassaden, bare spill med og si at vi er de beste ansatte dere har. På forhånd takk!) og så måtte vi også ha med hvilke reisebyrå eller turguider vi skulle bruke i de forskjellig byene!?! Dette er så langt unna det vi liker at vi ble rett kvalm! Rett og slett, hvem gjør slikt før de skal på ferie!? Om du gjør slik før du skal på ferie bør du hoppe over noen setninger! (Det må jo vær jævla kjedelig å vite hva som skjer om 3 dager og fire timer, hvor man skal spise og hvem man skal bli guidet av (guiding er igrunn ikke noe anyway!) hvor man skal bo og hva man skal se. Da har du brukt så lang tid på nettet med å finn informasjon, at du vet alt du kommer til å se. Mitt råd, hold deg hjemme og bruk pengene på noe annet, du har jo allerede vært på ferie du da!) Så tilbake med alle leserne, og så kan jeg ønske dere en fin ferie som dere allerede har planlagt for neste år, sikkert kjekt! I alle fall, vi satt på google i noen timer og skrev på alt tullet vi kunne finn om Paktistan og printet det ut (eller, takk for printingen Katrine, eller kanskje vi skal takke Blindern)(om noen fra en eller annen ambassade leser dette er det selvfølgelig bare tull, vi følger alltid reiseplanen, og har den i en perm. Jepp, en perm der infoen om turen ligger dag for dag!)
For å gjør ei lang historie kort. Vi kom tilbake til ambassaden samme dagen og fikk godkjent alt papiret av skrankedamen. Hun kunne også informere om flere uker lang ventetid pga søknaden vår. Så ja, hva skulle vi gjør?!

Svaret var meget enkelt, ta ferie! Vi stakk så fort vi klarte vekk fra Oslo og reiste «sørover» mot Stockholm. Vi trenger jo ikke pass før Tyrkia, og kan da uten problem få de tilsendt til oss i Europa en plass.(Dette stemmer da ikke, og skal du ut å reise i sør/øst-Europa bør du sjekke hvilke land du trenger pass til, eller bare ta med passet. Kanskje like greit!)

Vi fikk passene våre i Polen, og da var visumet fra Pakistan inkludert!! Dette var en gledens dag, og ei fyllekule verdig. Noe dere også kan lese om tidligere her. Vi hadde passen da vi trengte de i Serbia og følte oss udødelig! I mellomtiden hadde vi lagt ned litt tid med å fullfør søknaden til den Iranske ambassaden. Samme opplegget som til Pakistan. Vi sendte den inn og ventet selvfølgelig på et positivt svar. Da vi var i Alanya fikk vi svaret vi absolutt ikke ville ha, og fant da ut at vi ikke var velkommen i Iran. Eller kanskje det var Sixty som ikke var ønsket der, han er tross alt adoptert fra Latvia! Vi måtte bare late som ingenting til gjengen som var med oss da og spille med på alle historiene om hvordan det ville bli å kjøre videre. Vi tok da den sure avgjørelse om å snu, i stede for å fortsette og prøve å søke på nytt. Det ville vær en enda større nedtur og gi slipp på bilen på grensen inn til Iran, enn å kjøre Europa rundt. Så valget var enkelt, snu og kjøre mot Afrika. Vi vet ikke hvor langt vi kommer før vi må løyse ut en billett til Pakistan, men sette kursen mot Marokko, så får vi se hvor langt vi kommer. Vi fikk 3 mnd visum med Pakistan, noe som sir vi må før inne i landet i slutten av September. Så til dere undrene som ikke har fått svar på hvor vi har vært den siste tiden, dette er årsaken og vi har kjørt rundt i Europa. Vi er ikke så veldig overlegen, og følte vi ikke kunne si Tyrkia lengre siden vi hadde brukt den i en mnd.

Så dette var da min korte versjon av hendelsen. Jeg skal selvfølgelig gi ut historien i sin helhet som pocketbok, og den kan kjøpes i Ontheroad’s NettShop!



 
HTML Comment Box is loading comments...
 
<